FestivalGalleria KunstfestivalHovedkunstnerUkategorisert

Driftwood – En universell historie

Du har kanskje lagt merke til det idylliske bildet som pryder Festspillene Helgelands plakat i år. Kunstneren bak bildet heter Prisca Sinay, som er en av de fantastiske hovedkunstnerene på Galleria Kunstfestival. Til Festspillene Helgeland kommer hun med utstillingen «Driftwood»

Spansk-nederlandske Prisca Sinay er en visuell kunstner som har i de senere år har oppnådd stor internasjonal anerkjennelse. Hun er en kunstner med en solid utdanning; 

Fine arts St. Joost, Breda, Nederland (grafiske teknikker) (1984-1987).

Fine arts ABK Maastricht, Nederland (Monumental art/ design) (1987-1990).

Praksis i Nigeria: en studie av Yoruba-kulturen, Universitetet Ile-Ife/ Lagos, Nigeria (1998). 

Spansk (DELE) instituto Cervantes, Granada, Spain (1994). 

Master I kunsthistorie, poesi og litteratur, Universitetet i Granada, Spania (1994-1995)

Sinay har vært medlem av «Board of Stichting I» i Maastricht, Nederand (2003-2007) og har hatt utstillinga både i Nederland, Belgia og Spania. Hun har også hatt verk utstilt i private samlinger i Nederland, Tyskland, Frankrike, Spania, USA og Norge. I tillegg har hun publisert bøkene «Nomads we are» (2019) og «A thousand pearls» (2020).

Sinay er født i Nederland, men emigrerte i 2008 til Granada, Spania, med familien. I Alfacar realiserte hun sitt «The Thread Projects», som inkluderte «The Yurt, «The Pool» og «The Boat» og er utgangspunktet for utstillingen Driftwood. I 2014 flyttet hun til Vélez-Málaga, der hun gjorde et kunstprosjekt ut av å renovere et hus. I mai 2019 åpnet hun “el Toko Pop-up Gallery” in Frigiliana (Málaga), der målet var å presentere et utvalg internasjonale artister i en relativt kort periode. Den ble lukket i oktober, men har som mål å dukke opp igjen et annet sted.

Vi lar kunstneren fortelle om «Driftwood» med sine egne ord 

Når du oversetter ordene “madera de deriva / bois de derive” til nederlandsk betyr det “native of” or “kommer fra”. “Drifting” is translated to “nomadisk”; en interesting motsigelse, eller kanskje ikke…?

Båten forteller en historie, ikke bare min, den er symbolsk for mange andres historier. En universiell historie.

Båten «kløv ned» fra fjellene i Granada, passerte Suspiro del Moro (*1) på toppen av en bil og fant sin destinasjon i Vélez-Málaga, i likhet med meg og mange andre. Nå og i historien. Over alt.

Å leve så tett på grensen mellom Europa og Africa fikk meg til å innse at vi kun er separert av en tynn, usynlig linje; forskjellene, mulighetene som definerer våre liv, forventningene, de personlige omstendighetene og fremtiden…

I min kunst, mine foto og tekster, leter jeg etter en måte å formidle og definere det jeg kaller «estetikkens sjel». Estetikk som en identitet i relasjon til vår kontemporære verden, uansett om man lever i nord eller sør. Estetikk er et veldig tøyelig konsept som har evnen til å transformere det stygge til noe dyrebart og vice versa, i forhold til rådende moderne synspunkter. Jeg tror at denne kryss-polineringen, denne blandingen av forskjellige disipliner, skaper et fascinerende helhetsbilde, som likevel kan dissekeres i små deler igjen. Dette involverer et fokus ned til detaljene og gir samtidig muligheten til å zoome ut til et bredere perspektiv. I prosjektet bruker jeg Helgeland Museums båter som eksempel og tar dem inn i en filosofisk-vitenskapelig tilnærming, som kan lede til en definisjon av estetikk i en faktisk kontekst, som henger sammen med identitet. Det sier at «estetikk» er basisen til menneskeheten i relasjon til natur, kjernen til menneskeheten som grunn til dens eksistens. 

(Fortsetter under bildet)

The boat

«The boat» er et prosjekt jeg startet for noen år siden da jeg bodde 800 meter over havet, nært fjellene i Granada, Spania. Når man ser mot sør rager Sierra Nevada opp som en stor vegg, dekt med snø fra september til april. Når man passerer  “El suspiro del Moro” tar men veien som går ned mot middelhavet. Ser man vestover, der solen går ned, ser man Sierra Elvira. Et spesielt sted omgitt av fjell og definert av frisk luft. I dalen ser man lysene fra byen Granada og forstedene, som om man ser stjernene lyse, universet opp ned.

Jeg installerte båten hengende mellom veggen til huset og et døende tre. En båt fast i høyere terreng… den hang der i halvannet år og ble langsomt en del av landskapet, vuggende i vinden. Den minnet om en stor akkar som rørte jorden med sine tentakler. Veps lagde bol, tråene gikk i ett med planter og trær. Vinden spiller sitt endeløse spill med trådene, snø dekte båten om vinteren, regnet løftet båten fordi tauene ble stramme da de ble våte. Om våren vokste blomster på tråene og om sommeren presenterte sollyset en stadig forandrede refleksjon av lys. 

«The Thread Projects», som jeg kaller det, representer en symbolsk tilnærming til nomadelivet. Det var slik livet på planeten startet. Jeg ville gjerne utvikle dette prosjektet i en bredere kontekst. Samarbeid med vitenskapsmenn og nye teknologier ville gi meg en unik mulighet til på transformere de grunnleggende konseptene til en komplett, visuell og funksjonell historie. Jeg ville gjenskape båten i en større skala og binde sammen de fysiske trådene til digitale resultater, samle dem og skapet et dynamisk overlegg ved å bruke videoprojeksjoner av nummer, rangert etter verdi, stilt i friluft eller på et representativt sted, som i et verft.

Klimatrusler

I need the sea, because it teaches me (Pablo Neruda)

Hvordan relaterer vi oss til vår planet, til klimaet? Hvilken påvirkning har vår menneskelige eksistens på jordens naturlige ressurser og hvordan kan vi finne en akseptabel balanse mellom våre behov og utnyttelsen av vår planet? Og til slutt, hvilke effekter har klimaforandringene generelt? Er det en måte vi kan stoppe den ødeleggende effekten vi nå er vitne til?

Jeg tilnærmer meg dette prosjektet fra et filosofisk-vitenskapelig ståsted, som vil lede til en bredere forståelse og bevissthet på klimaforandringer, begge veier.

Etter min mening kan vi lære mye når vi ser på dagens samfunn fra et historisk perspektiv. Hva har forandret seg betydelig og hva kan vi gjøre for å (gjen)finne en akseptabel balanse? Min strategi for å utvikle ideer er for det meste assosierende når jeg begynner. I denne konteksten vil jeg gjerne trekke fram noen kommentarer som potensielle referansepunkter:

  1. Fønikerne erobrede middelhavet med deres innovative og imponerende skipsbyggerteknikker, i nord utviklet vikingene deres egne teknikker. 
  2. Våre sjøer er fylt av avfall som truer livet og kan føre til utryddelse av dyrene som lever i havet. Dette er ekstremt viktig for økosystemets balanse. 
  3. Vitenskapelige bevis viser at isbreene har mistet mer en halve massen over det siste tiåret. Jeg vil ikke foreslå en løsning eller være en politisk aktivist, men sannheten er at dette skjer akkurat nå og jeg er bekymret. På min beskjedne måte vil jeg ta et standpunkt som artist, som beboer av denne vakre planeten fir å feire liv og kunst. Kunsten å leve. 

(*1) Suspiro del Moro – Moorens sukk – er et fjellpass i Sierra Nevada, Spania. Navnet kommer far øyeblikket den siste Sultan Muhammad XII ble kastet ut av Granada av de katolske monarkene. Han sukket høylytt mens han så seg tilbake og lengtet etter sine palass i Granada, spesielt Alhambrapalasset.

Prisca Sinays «Driftwood» kan oppleves i Aulan på Mosjøen videregående skole sammen med «Digital Balke» og Stig-Ove Sivertsens «Immobil». Vernissasje lørdag 3. juli kl. 15:00.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *