– Havet slutter aldri å fascinere

Trygve Luktvasslimo presenterer en visning av fire ramsalte filmer på Festspillene Helgeland, deriblant sin egen novellefilm «Den veganske tannbørsten», i filmprogrammet «Det meste er hav». Filmskaperen har alltid vært fascinert av havet, til tross for at han egentlig er en landkrabbe.

«Havet er både hverdag og uendelighet. Der forliser cruiseskip og der seiler sildetrålere side om side. Havet rommer øde øyer hvor kulingen aldri løyer. Havet svelger stille unna menneskehetens avgasser og synder. Vi plukker plast i fjæra, men ¾ av søpla vår synker til bunns og vi treffer den senere igjen på vår egen middagstallerken. Filmene i Det meste er hav handler om utopisk lengsel og store mysterier. Det fascinerende havet har vært motiv for menneskenes historiefortelling i uminnelige tider.”

Trygve Luktvasslimo er opprinnelig vefsning, men er bosatt i Lofoten og er for tiden aktuell med hørespillkomedien Mulighetsperleporten om den drøye ordføreren Bente Ø (se https://omdommekaos.no/). Han er også aktuell med novellefilmen «Den veganske tannbørsten», som han presenterer på Festspillene Helgeland sammen med tre andre havrelaterte filmer i et eget filmprogram titulert «Det meste er hav». Vi ringte ham opp på messenger for en liten prat om hav og film. 

(Teksten fortsetter under bildet)

– Hva er det som er så fascinerende med havet?

– Alt er fascinerende med havet! Det begynte jo med at festivalsjef Carl Ninian ville at jeg ville vise min egen film, som jo foregår delvis på havet og under havet. Så utviklet det seg og jeg endte opp med å ta med tre andre filmer. Havet slutter aldri å fascinere meg. Jeg er jo egentlig en landkrabbe som har har vokst opp i nordkommunen i Vefsn. Nå bor jeg ved en strand og er omgitt av vann. Jeg trur jeg må ha vært fisker i mitt tidligere liv. Jeg liker å dykke og fiske og er veldig tiltrukket av havet. 

– Jeg har sett mange filmer og lest bøker om havet. I fortellertradisjoner er havet så mange ting. Det symboliserer ofte både stor fare og store hemmeligheter. Det er deler av havet vi enda ikke har vært. De store havdypene er nesten som ørkener under vann der det ikke er mye som lever, det er bare mystiske avgrunner. 

– Det dreier seg om forsøpling i havet?

– Min film handler om måten vi snakker om klimaet om. Det argumenteres fra den ene og andre leiren. Noen av karakterene i min film plukker plast. Det knytter den sammen med dokumentaren om silda, «Havets sølv». Den beskriver et enormt naturfenomen som har pågått i tusenvis av år rett utenfor kysten av Norge. Samtidig snakkes det om de store økosystemene som er knytta til havet. Det er bra for oss å se det som er under havoverflata, det som står i fare for å forsvinne. Det er slik vi har behandlet havet; ute av syne, ute av sinn. Man feier ting under teppet, men det dukker opp igjen.

(Teksten fortsetter under bildet)

– Miljøbudskapet står sterkt?

– «Den veganske tannbørsten» handler om det paradoksale i måtene vi lever på. Vi tror på at med små endringer kan vi fortsette å leve slik som før. Det er jeg sterkt tvilsom til. Det krever veldig mye ressurser fra kloden å leve slik som vi gjør. Tittelen er ironisk, den er basert på de mange såkalte grønne produkter, som spiller på dårlig samvittighet. Tannbørsten er lagd av bambus, men den er importert fra Kina og busten er av nylon. Én prosent av kostnadene går til oppretting av skoler. Man skal ikke stoppe å kjøpe, bare kjøp det nye så går det bra. 

– Hva har du lagt vekt på ved utvelgelsen av disse filmene?

– Jeg ville de skulle være forskjellige. Jeg har jo satt sammen filmprogram og laget utstillinger med andre sin kunst før, og jeg liker å kombinere ting som er forskjellige. Det må ikke bli for likt. Det er havet som linker filmene sammen.  «Den veganske tannbørsten» er noe midt mellom klassisk kinofilm, med voldsom musikk og store følelser,  og noe litt rart og kunstnerisk. «Havets sølv» er dokumentaren som beskriver virkeligheten. «Pearl driver» er en søt og lengselsfull animasjonsfilm som snakker om de små, nære tingene. Den handler om østers som går fra hverandre, humrer han

– Den siste er «I go further under», som er en time lang og handler om en dame på 17 år som tidlig på 70-tallet sa farvel til sivilisasjonen og flyttet ned til en øy i Tasmania. I tolv måneder bodde hun på denne uværsherjede øya uten en plan. Det er et fint essay av en film som blander arkivopptak med scener med en skuespiller, som er filmet på denne øya. Havet blir symbolsk på at hun vil bort fra det håndfaste og normale. 

– Hvordan tror du programmet blir mottatt?

– Det er alltid litt vanskelig å spå hvordan ting oppleves av andre, men folk er jo utsulta på kulturopplevelser og jeg gleder meg til å presentere hver enkelt film. I kinomørket får man jo en veldig satt og kontrollert opplevelse. Det eneste som er overlatt til tilfeldighetene er hvordan folk reagerer og eventuelt diskusjonene som oppstår. 

– Vil du si disse filmene presenterer viktige og dagsaktuelle budskap?

– Jeg håper det. De har noe eksistensielt i seg alle sammen. Sildedokumentaren beskriver et urgammelt fenomen som er kjempedramatisk, nærmest mastodontisk å oppleve, men som forsvinner hvis økosystemet kollapser. Animasjonsfilmen handler om kjærlighet, og «I go further» om en ung dame som flykter fra livet for å komme nærmere livet, forteller han.

– Så har vi min film, som handler om to radikale ungdommer som bestemmer seg for at dette går ikke lenger, de voksne må utryddes. Det er litt drøyt. Det handler om liv og død i alle filmene, det er en stor fellesnevner. Det skal bli fint å se dem sammen.

– Vi får tro alle liker minst en av dem.

– Hehe, ja det er jo en fin måte å se det på. Det er jo fordelen med å ha flere filmer å velge i. «Havets sølv» har jo gått på NRK og har blitt sett av 600 000 og vunnet en drøss av priser. «Pearl Diver» har blitt spilt på en rekke filmfestivaler. Alle har på sin måte blitt publikumsfavoritter, sier han, og avslutter å gi tommel opp til Mosjøen Kino.

– Jeg er egentlig veldig glad i kino, det er noe spesielt med å gå inn i kinomørket for å kutte ut verden og oppleve noe, og ikke sitte hjemme i stua og kikke på telefonen. Kinoen i Mosjøen har en god atmosfære og gode stoler, så forutsetningene er det beste. 

Dette er filmene i “Det meste er hav”:

I Go Further Under

Tenk deg at du ville leve isolert og avskåret fra sivilisasjonen. Tilbaketrukket på en øde øy, med bare hav som skiller deg fra Antarktis. Filmen I Go Further Under av tasmanske James Newitt er basert på den sanne historien om Jane Cooper som i 1971, da hun var 17 år, overtalte noen lokale fiskere til å ta henne til DeWitt Island. Jane Coopers radikale avvisning av det samfunnet hun hadde vokst opp i skapte store kontroverser. Den tasmanske regjerningen og politimyndighetene forsøkte med både moralske og juridiske argumenter å hente henne tilbake. Mediene ble besatt av ideen om den unge kvinnen alene på den øde øya og forsøkte å skape sine versjoner av hennes historie. Jane Cooper fikk også en fanskare fra folk rundt om i verden som romantiserte historien hennes og sendte henne brev. Selv imøtekom aldri 17-årige Cooper presset om å føye seg under samfunnets konvensjoner. Filmen er en blanding av fiksjon og dokumentar hvor filmskaperen beskriver en kvinne som ikke lar seg definere.

Pearl Diver
I animasjonsfilmen Pearl Diver av Margrethe Danielsen går tre forhold går slutten. Et pinnsvin forelsker seg i en ballong, men et farlig tredagersskjegg lurer når hverdagen setter inn. Isen brytes mellom et arktisk/antarktisk kjærestepar og to naive østers lengter etter samvær – adskilt av hav.

Havets sølv

Silda vandrer årlig forbi Helgelandskysten og til Møre for å gyte. Dokumentaren Havets sølv av Are Pilskog studerer dette mirakelet i farvannene rett utenfor vår egen stuedør.  Enorme mengder fiskeegg duver i havet, som et gigantisk, grått teppe. Filmen viser, gjennom ett år, sildas livssyklus og alle dyre- og fuglearter som er avhengige av silda, der den går fra egg til yngel og derfra til voksen fisk som selv skal gyte. Går noe galt i sildas livssyklus, vil dette få dramatiske konsekvenser for andre fisker, hval, sjøfugl – og til slutt, oss mennesker. Havets sølv har vunnet flere gjeve priser og ble sett av 600.000 da den gikk på NRK i 2012. Under festspillene får vi en sjelden anledning til å se denne storslagne, påkostede og dramatiske naturfilmen på kino.

Den veganske tannbørsten

I det luksusleilighetsskipet The World seiler forbi Lofoten, kaprer klimarevolusjonære Amelia (14) og Steven (12) fartøyet, som en del av deres plan om å eliminere samfunnets verste fiende: likegyldige voksne. I novellefilmen Den veganske tannbørsten av Trygve Luktvasslimo får de etterhvert så velkjente argumentene fra klimadebatten en hul klang og en bitter ettersmak. CO2-utopikere, religiøse, skeptikere og fornektere, krigere og økoliberale – alle står i fare for å ende opp på havets bunn når barna tar over The World.