FestivalMusikkScenekunst

En oppdagelsesreisende i blankt og brunt

Når du hører tittelen «Den Siste Polfarer» tenker du kanskje på oppdagelsesreisende i arktiske strøk, på ski over Grønland eller på den hippeste toppturen med selfiestangen høyt hevet. Det er imidlertid hverken Fritjof Nansen, Roald Amundsen, Børge Ausland eller Cecilie Skog du får møte i denne forestillingen. 

Dette er imidlertid en helt annen type polfarer. En oppdagelsesreisende i blankt og brunt, som han selv kaller seg, en sjømann på ventehyre. For ham er nærmeste pol rett rundt hjørnet. Han er en slags fortidens vandrer i utenforskap som vandrer fra «pol» til «pol», og på sin vei deler han sine eksistensielle og ofte forbløffende klarsynte observasjoner av livet og verden rundt seg i vår hjemlige nærhet. Denne karen skal vi få bli kjent med under årets festspill.

Hva: Den siste polfarer
Hvor: Mjaavatnbrygga, Mosjøen
Når: fredag 9. juli, kl 20:00

Stykket er skrevet av skuespiller Geirr Johnson, som selv personifiserer polfareren med humor og glimt i øyet. Tønsbergenseren har 40 års erfaring som skuespiller, og har gjort mye forskjellig på scenen i løpet av karrieren. Alt fra lystige farser til Shakespeare og sommershow skrevet av Lars Martin Myhre og Odd Børretzen, samt ulike musikkprosjekter.

Forestillingen hadde premiére vinteren 2019 på Papirhuset teater i Tønsberg og ble belønnet med terningkast 5 i tb.no. Den spilte for fulle hus på Vinterlysfestivalen i Mo i Rana og på Nordlyst-Vinterfest på Andøya. 

(Teksten fortsetter under bildet)

Vi har tatt en prat med Johnson, som forteller at han ser fram til å spille den i nord igjen.

– Det blir dritkult. Det jeg har merket her oppe er at jeg kan pøse på med mer bannskap, det beriker jo det hele, humrer han. 

– Den ramma her nede ved Mjaavatnbrygga virker veldig bra. Det blir veldig spennende.

Helgeland er langt fra Tønsberg, men Johnson trives likevel godt på nordligere breddergader. 

– Det er en veldig fin landsdel. Jeg har ikke vært klar over det før for noen år siden, da jeg spilte i Bodø, på Røst og innover. Folk er så vennlige og hyggelige. Også går det jo litt saktere her. Det er fint. Jeg liker det. Jeg er jo en voksen man og synes på en måte det er geit å fordøye ting.

Johnson legger ikke skjul på at han har fått et godt inntrykk av lille Mosjøen.

– Det inntrykket jeg har av Mosjøen og området rundt er at det har bevart noe av det norske som jeg er født og oppvokst med, som har blitt borte de siste 30-40 årene. Folk er direkte. Sikkert mye gærent her også, men nå er jeg kommet i den alderen at man kan velge hva man vil ha, sier han lattermildt.

– Som Lars Martin Myhre sa; det som er så fint nå er at jeg trenger ikke å bry meg så mye, jeg trenger bare være.

(Teksten fortsetter under bildet)

Vi vender tilbake til polfareren. Stykkets opprinnelse går helt tilbake til tidlig nittitall og begynte med et knippe Einar Rose-låter. De fanget Johnson og en skuespillerkollega og de fikk inspirasjon til å sy sammen en forestilling om to karer ved navn Karl Johan og Evensen. Den fikk tittelen «Einar Rose og andre blomster» og hadde premiere i 1993.

– Vi tok den opp igjen i 1997, og i 1999 kom Odd Børretzen og så forestillingen. Han likte den og vi fikk ham med på laget i 2002. Han skrev noen mellomtekster og vi videreutviklet forestillingen til å nærme seg det som ble polfareren.

De turnerte i Vestfold i flere år, men da Johnsons makker døde av kreft i 2016 måtte Johnson tenke annerledes.

– Jeg tenkte «hva gjør jeg nå?». Jeg hadde lyst til ta den opp igjen, så da skrev jeg det om til «Den siste polfareren». Det ble egentlig en helt ny forestilling. Jeg kasta ut en del av de gamle Rose-låtene. De går ikke lenger selv om de er veldig morsomme. De er for rasistiske. 

Johnson har med seg Terje Støldal på kontrabass, som legger musikalsk krydrer og akkompagnement til låtene. Einar Rose har blitt byttet ut med musikk fra blant andre Leonard Cohen, Cornelis Wreeswijk og Odd Børretzen, samt noen låter som Johnson har skrevet selv. 

– Det blir noen musikalske overraskelser. Jeg var veldig spent da jeg skulle prøve kun med kontrabass, men det funket som en kule. Det er veldig kult. Tidligere har jeg hatt med en pianist, som ligger i samme frekvensområde som stemmen. Da må man jobbe mye. Kontrabass gir masse luft samtidig som det gir en stødig rytme. Det er veldig fornøyelig å ha med Terje.

Terje Støldal og Geirr Johnson er klare for Festspillene Helgeland med «Den Siste Polfareren»

Makkeren fra tidligere tider er slett ikke glemt.

– Polfareren starter historien med å lure på hvor makkeren har blitt av. Det var to karer som kunne døtte hverandre full av løgnhistorier. Det viktigste er ikke at det er sant, men at det er godt jugi, sier han med en hjertelig latter.

– Det er en galgenhumoristisk forestilling. Jeg spiller en karakter i landskapet til Oluf, en som går mot strømmen og er fri til å si ting man som privatperson ikke kan komme unna med. En sånn lasarontype er jo fri til å gjøre hva han vil.

Usynliggjøring er det store stikkordet. 

– Skulle man være så uheldig å falle litt utenfor strømmen og havne på en plass der man her helt fremmed, om så i den byen eller bygda du trudde du kjente, da kan man oppdage at man er et usynlig troll. Da blir du sittende å tenke: hvor mye veier et instagram? sier han tankefullt. 

– Usynliggjøring er ikke bra. Det er på en måte sluttordet. Det er en oppfordring til å stoppe opp og se seg om. Det må være hovedbudskapet. Her snakker vi om en ekte polfarer, en som er for stolt til å be om hjelp. Han vet han har drukket seg fra sans og samling, men han har gjort det med åpne øyne. Han er fortsatt et tenkende menneske, sier han, og avslutter.

– Det er en oppfordring til de som søker menig med livet. Det kan hende livet ikke er noe mer. Da må man faen meg leve mens man har det. 

På Festspillene Helgeland kan du oppleve forestillingen i Mjaavatnbrygga fredag 9. juli kl 20.00.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *