På et lite støvkorn, mellom to evigheter, suser vi av gårde gjennom uendeligheten.
Stig-Ove Sivertsen burde være et kjent navn for de kunstinteresserte på Helgeland. Han åpnet sitt Galleri S.O.S. i 2016 og har med sin fargerike og kreative kunst begeistret og beveget et stort publikum, også utenfor Helgelands grenser.
Under Galleria Kunstfestival 2019 samarbeidet han med Fred Endresen med utstillingen «Perpendikulør». Den ble en stor suksess og hadde nærmere 500 besøkende. Vinteren 2020 åpnet han utstilling på H12 Galleriverksted i Oslo, og han er innlemmet i den internasjonale porteføljen til Galleri Maerz Contemporary.
I år deltar han igjen på Galleria Kunstfestival under Festspillene med sin nye utstillinga IMMOBIL. Vi lar kunstneren fortelle om sin kunst med egne ord:
(Fortsetter under bildet)
Utstillingen Immobil forsøker å beskrive det forgjengelige og forfallets estetikk. Hver slutt har en ny start og etter en tid så har naturen overtatt helt og holdent.
Kommer du nå over et mosegrodd rustent bilvrak, som har har vært overlatt til seg selv i 50 år ute i skogen, er det nesten blitt en del av naturen – det hører liksom til. Til slutt vil det jo forsvinne og gå helt i oppløsning.
Da jeg var unge på 60-tallet syklet vi mye rundt omkring i distriktet hvor jeg bodde. Ingenting var så spennende som å finne et bilvrak å leke i. Da kunne vi «kjøre bil» og være på reise i timesvis eller vi tok med verktøy og samlet deler, eller som det ofte endte med; kaste stein gjennom rutene og knuse batteriet og herpe greiene.
Det var en fin tid og ganske utrolig sett med nåtidens øyne. Bilvrakene sto usikret over alt, både i byen og i naturen, og ingen så på dette som spesielt farlig for barn. Ikke bare var det bilvrak som var verd å utforske. Kan huske store jerntanker med bek som du kunne klatre inn i. Oljefat med olje som vi kunne tømme ut på bakken. Vi kunne sykle til kommunens åpne søppelfylling, som sto i konstant ulmebrann, og leke uhindret i usortert søppel, vrak og dyreskrotter. Langs elva, midt i byen, var det også en søppelfylling hvor alt fra bilvrak, sykler og hele hus ble kastet(!)
(Fortsetter under bildet)
For oss unger var det en spennende, ubekymret og herlig tid å vokse opp i, lite var problematisk. Sett med dagens øyne vet vi at det var verken bærekraftig eller spesielt gode lekemiljø eller trygt for omgivelsene.
Selv om vi har vært vant til at naturen overtar og ting blir til støv så er en viktig forskjell. I løpet av en generasjon er antallet mennesker doblet og forbruket er ekstremt. I løpet av 40 år er antallet ville dyr i verden halvert.
Verdensøkonomien er kanskje avhengig av at vi fortsetter å handle skrot, men hvorfor må skrotet kastes i naturen og plast nødvendigvis kastes i havet? Er elbiler virkelig løsningen på våre utfordringer, elbilene som må vrakes og kastes etter, i verste fall, 2-3 år? Hvilke nye stoffer skal ut i kretsløpet her? Batterier, fluorforbindelser, bromerte flammehemmere, microplast, nanopartikler osv. Hvordan er det om nye 40-50 år?
På tross av dette er jeg fortsatt fascinert av de gamle vrakene, falleferdige husene og andre etterlatenskaper og spor vi legger etter oss.
Tematisk og motivmessig er det dette utstillingen vil rette seg mot. Hvilke triste eller glade fortellingen har en rusten sykkel eller et forlatt hus. Kanskje har noen omkommet i bilvraket du finner i skogen, eller kanskje noen ble unnfanget i baksetet? Bildene kan være hentet fra ulike plasser i verden. En plakatvegg i Berlin kan f.eks være et kort tidsbilde som eksisterer bare i øyeblikket. Neste dag er det nye begivenheter og nytt bilde.
Tilnærmingen kan sies å være i tradisjonen memento mori som kan oversettes med «husk at du skal dø» eller «husk din dødelighet». Uttrykket har gitt navn til en billedsjanger av ulike kunstneriske uttrykk, blant annet i kirkekunsten, som skal minne oss på og advare om at mennesker er dødelige og livet er kort.
(Fortsetter under bildet)
Utstillingen vil være en blanding av originale malerier – hovedsakelig akvareller – og trykk.
Originalene viser bilvrak, skrap, nedfallshus ol. på vei ut av tiden og er gjerne plassert i øde, abstrakte, kall det gjerne dystopiske landskap. I den grad maleriene inneholder liv vil dette også være preget av det samme.
Trykkene vil tematisk ligne, men ha en litt annen tilnærming og uttrykksform.
Samtidig representerer utstillingen også et nostalgisk – kall det gjerne romantisk – tilbakeblikk på hvordan jeg opplevde å vokse opp på 60- og syttitallet. Hvor friheten opplevdes som nærmest ubegrenset, lite var organisert og ikke så mye var farlig, bare du kom hjem til middag eller til sengetid. De fleste av oss hadde lite og det vi hadde skulle vare lenge...
Festspillene Helgeland 2021 er stolte av å kunne presentere «IMMOBIL» på årets festival. Utstillingen åpner 3. juli i aulaen på Mosjøen videregående skole i Mosjøen Sentrum og kan oppleves som en del av Galleria Kunstfestival.